Jeg har tidligere sagt om min lesning av Jesper Juul, at jeg leser ham med tårer i øynene nesten hver gang. Nå, etter et nylig avsluttet seminarlederkurs, kan jeg bare fastslå at slik er det. Dette undrer meg. I et forsøk på å bringe litt klarhet i dette, gjør jeg her et dypdykk i følelsene Jesper Juul sine tanker vekker i meg:

SAVN

Det tyter (dessverre eller heldigvis,) opp i meg, og til tross for at jeg forsøker å holde det nede, i skjul, ignorert og oversett, sprenger deg seg opp og åpner meg mer enn jeg er forberedt på. Det jeg hører er helt uten tvang og nettopp derfor hundre prosent troverdig. Jeg er ikke redd for å bli manipulert, og min helautomatiske skepsis blir helt uten kraft, som å gå i boksekamp mot noe som overraskende viser seg å være en varm klem. Dette gjør meg utrolig

SÅRBAR

som en kinesisk lykt av silkepapir, flyr jeg rett til himmels, helt ubeskyttet overfor vær og vind, båret oppe av en varm pust som kommer innenfra meg selv. Her opplever jeg meg som et helt menneske. Dialogen som utspiller seg med Jesper (ja, det må bli fornavn her) og deltakerne, mellom alle de vanskelige spørsmålene, som jeg selv blir tung og usikker av, og de enkle svarene som jeg blir lett og ydmyk av. Her finnes ingenting dumt. Vi er ikke teite. Vi er ikke slemme. Her oppe får vi alle overblikk og perspektiv over dette veldige landskapet som kalles OSS. VI. ALLE. Det vekker en helt usedvanlig barnlig

GLEDE

over å være til, over å være meg. Usedvanlig som i gjenglemt. Jeg hadde glemt den, men nå er den her. Den kom snikende, som når man varmer opp en fjellhytte, umulig å si akkurat når varmen satte seg i veggene, men plutselig kan man ta av seg alle vinterklærne. Det er ikke kaldt lenger. Det er varmt. Her kan vi være. Latteren sitter løst og varmen slår mellom oss som var vi gamle kjente. Og midt i det varmeste og beste og vanligste kommer det

SORG

akkurat som Jesper selv sa det:

”Våren er her. Isen smelter, og med det kommer vannet. ” Det er vanskelig å holde seg tørr, og jeg tenker; hvorfor ikke, jeg gråter på vei hjemover over alt som ikke har vært mitt, over alt som har vært mitt, men som jeg ikke har eid, jeg eier det litt mer nå, mens jeg går her og gråter og tenker, og tenker ikke, for hva er det å tenke på egentlig? ”Det er ikke noe nytt det jeg sier. Alle vet det jo, egentlig, det sitter her inne” (Jesper peker på mellomgulvet).

Og slik er det. Alt det han sier er allmenngyldig. Det handler om de store tingene, de som berører noe helt eksistensielt fellesmenneskelig, de som virkelig kan forandre hvordan vil lever sammen. Emner de fleste av oss blir usikre og tvilende overfor. Det er ikke rart. Det underlige blir dermed ikke hva han sier, men at han overhodet ikke tviler. Det er sjelden man møter en som ikke tviler, og som samtidig er klok, når man snakker om slike ting. Så. Nei, når jeg tenker meg om, blir det underligste kanskje at jeg tviler. At det overhodet er noe å tvile på?

Det krever stort mot å leve med autentisitet, integritet, likeverd og ansvarlighet.

NÅ. Sånn er det!