Uansett hvem som sier at Time Out er en god metode, mener jeg selv den er feil. Det viktige spørsmålet vi alltid må stille, er: Hva gjør denne metoden med barnas selvfølelse og med forholdet mellom barn og foreldre?
Jesper Juul
Vi må finne måter å være sammen med barna på som tar hensyn tul det vi vet om barn og deres utvikling.
Jesper Juul
– I vår tid leter vi etter nye metoder for voksent lederskap. Derfor er det lett å forstå hvorfor Time Out metoden ønskes velkommen av mange foreldre, sier Jesper Juul. Selv mener han metoden kun er gammel vin på nye flasker.
I realityserien Supernanny brukes Time Out eller isolasjon som straff overfor barn når de er i konflikt med foreldrene. Metoden har skapt debatt, og det norske barneombudet Reidar Hjermann er blant de mange kritiske. Han mener metoden er mer dressur enn oppdragelse.
Det er svært problematisk å fjerne barn fra situasjonen og plassere dem i et rom for seg selv. Det løser ikke problemet og barna lærer ingenting av det, sier Hjermann.
Flere bekymrede foreldre har tatt kontakt med ham i forbindelse med at metoden praktiseres i en del barnehager. Det fortelles blant annet om fireåringen som ble fjernet fra sin egen fødselsdagsfest, om barn som plasseres i garderoben, og om en annen fireåring som ikke fikk kake på sin egen fødselsdag fordi han ikke hadde spist opp frokosten sin to timer tidligere. Det fortelles videre om vanskelige barn som skrives på barnehagenes får-ikke-is-neste-gang-liste en liste personalet holder over uhøflige barn så disse ikke får is neste gang alle andre barna skal få.
Positive foreldre
Mange fagfolk har uttalt seg om Time Out. Noen er kritiske, andre mindre kritiske og atter andre mener det er faglig forsvarlig å anvende metoden. I en undersøkelse Aftenpostens nettsider foretok viste det seg at omtrent halvparten av foreldrene som svarte var positive til metoden, sier familieterapauten Jesper Juul. Selv støtter han barneombudsmannen.
Barn skal helst kunne stole på seg selv
– I denne debatten har min gode venn, psykologen Magne Raundalen, uttalt at han tar avstand fra barnehagenes bruk av metoden. Samtidig gir han foreldre adgang til å bruke metoden i hjemmet. Dette er jeg helt uenig i. Vi må huske at foreldre har 200% tillit til foreldrene sine og de er aldri i tvil om at de selv har skylden når de blir staffet av dem. Det er lettere å forholde seg til de voksne man møter i barnehagen og i skolen. Når det skjer noe barna opplever som urettferdig i institusjonenem kan de gå hjem og si: I dag har det skjedd noe veldig urettferdig å skolen. Når det omvende skjer, og urettferdigheten finner sted i hjemmet, holder barn det som regel for seg selv. Det går adskillig dypere inn på barna når det er foreldrene som straffer dem.
Selv fireåringer vet godt hvor høyt foreldrene elsker dem, uttalte Magne Raundalen til Dagsavisen, men det er ikke poenget. Poenget er om barna vokser opp til å sette pris ogås på seg selv, understreker Jesper Juul.
Bryter ned selvfølelsen–
Erfaringene fra Supernanny er jo at Time Out fungerer?
– Javisst hjelper det. Alle metoder virker i 50% av tilfellene- i allefall på kortere sikt. Det er det ikke noe nytt ved, sier Jesper Juul og trekker en parallell til den russiske forskeren Ivan Pavlovs berømte eksperiment med hunder i begynnelsen av forrige århundre. Dersom hundene gjorde det riktige, fikk de belønning i form av mat. Gjorde de noe feil, fikk de elektriske støt. Slik lærte hundene seg naturligvis å gjøre som eieren ville ved hjelp av frykt, smerte og belønning. Time Out-metoden er basert på samme tenkning og modernisert i den forstand at fysisk vold nå er erstattet med utestengelse fra det sosiale fellesskapet. Grunntanken er den samme: barn skal være som de voksne vil at de skal være. Dette dreier seg ikke om å lære barn alminnelig, anstendig oppførsel, men om alle krav og forventninger foreldre har til sine barn.
Årsaken til at metoden har effekt i omlag halvparten av tilfellene er at det alltid er effektivt å krenke barns personlige integritet når målet er å gjøre dem lydige. På samme måte som det er effektivt å krenke de voksnes integritet. Jo mer brutalt og konsekvent man krenker, jo raskere får man viljen sin igjennom.
Men det som skjer når man krenker et annet menneske, er at man bryter ned dette menneskets selvfølelse. Og når selvfølelsen er lav, kommer det krenkede mennesket oftere og oftere i situasjoner der det er naturlig å være overbevist om at dette er min skyld. Dette ser vi ofte i familier der foreldre bruker vold mot barna sine og i ekteskap der mannen bruker vold mot kvinnen. Ofrene tar alltid på seg skylden. Dermed reduseres deres vitalitet og livskvalitet ofte for resten av livet.
Som jeg ser det, gjenoppliver Time Out-metoden en gammelkjent dobbeltmoral hos de voksne: Når min barneoppdragelse og pedagogikk fungerer, er det min suksess. Lykkes den ikke, er det barnets skyld.
– Vi må aldri glemme at barn ikke greier å skille mellom det å bli straffet for hva de har gjort og for hvem de er. Barn er ikke bevisst denne forskjellen før de er 8-10 år gamle, og mange voksne som ble krenket som barn, reagerer fortsatt som om alt er deres skyld. Det hjelper heller ikke å kamuflere det med politisk korrekt språkbruk, der man ikke snakker om straff men om konsekvenser, sier Jesper Juul.
Voksnes lederskap
– Det er lett å forstå at mange foreldre, barnehager og skoler har ønsket Time Out-tanke-gangen velkommen i mange land. I vår tid leter vi etter en ny form for voksent lederskap. En form hvor lederskapet kan praktiseres uten å krenke det enkelte menneskets integritet. Altså ikke bare hvor barns integritet ikke krenkes, men heller ikke voksnes. Det samme gjelder i det private forretningslivs ledelsesfilosofi, sier Jesper Juul.
– Historisk sett har vi kommet langt i å forstå barns personlige og sosiale utvikling bedre. Samtidig vet vi stadig mye mer om utviklingen av barns hjerner. Derfor er det for primitivt å begrense seg til å spørre hva som virker. Vi må først og fremst stille de etiske og moralske spørsmålene hvorfor og hvordan virker de ulike metodene.
– Den autoritære barneoppdragelsen som var vanlig for en generasjon siden, og som f.eks Time Out er en videreførelse av, kan mange av oss si mangt og forskjellig om når vi ser oss tilbake. Vi kan være uenige i dens menneskesyn, og rent mental hygienisk sett var den på ingen måte noen suksess, sier familieterapeuten.
Den viktige barn-voksen relasjonen
Jesper Juul mener bruken av Time Out-metoden er et skritt bakover.
Den tilhører en gruppe metoder og strategier som stammer fra en autoritær tid. Nå kommer den tilbake i ny form, en tilsynelatende mindre voldsom form. I TV-programmene om Supernanny har man for eksempel aldersdifferensiering. Et barn på tre år får tre minutter Time Out, et barn på fire får fire minutter osv. Og døren til værelset der barnet skal isoleres, skal stå åpen. Det er allikevel et maktmisbruk, om enn i mer human og spiselig form.
Jeg har stor forståelse for foreldre og pedagoger som føler seg avmektige og ikke aner hva de skal stille opp med mot barna i enkelte situasjoner. Samtidig må vi aldri glemme at kvaliteten på forholdet mellom banr og voksne utelukkende er de voksnes ansvar. Når man tvinger et barn i isolasjon, har det et klart budskap: Dette er din skyld. Hadde du vært flink og oppført deg skikkelig, hadde ikke dette vært nødvendig.
De voksne slipper ansvaret og barna står tilbake med skylden.
Det vi trenger i dag er nye måter å være sammen med barna på, måter og metoder som svarer bedre til det vi faktisk vet om barns utvikling og betydningen av vårt forhold til dem, sier Jesper Juul.
– Vi ved hvor vigtigt voksen-barn relationen er for deres udvikling og det må vi tage hensyn til. Før vi giver os i kast med forskellige metoder, bør vi altid stille spørgsmålet, Hvordan kan vi tage ledelsen i denne situation uden at krænke barnets personlige integritet?
Vi vet hvor viktig barn-voksen relasjonen er for barnas utvikling og det må vi ta hensyn til. Før vi gir oss i kast med ulike metoder, må vi alltid stille spørsmålet: Hvordan kan vi ta ledelsen i denne situasjonen uten å krenke barnets personlige integritet?
Råd til foreldre og barnehager
-Hva foreslår du at foreldre og barnehager skal gjøre når en situasjon eller en konflikt tilspisser seg?
– I familien kan den voksne og barnet ta en Time Out sammen. De kan gå inn i et annet rom og være helt stille. Så kan man se hvem som kommer opp med en konstruktiv løsning på problemet. Det er mye bedre om den voksne er ærlig og imøtekommende og sier Nå er det best vi tar en pause, for jeg vet ikke helt hva vi skal gjøre.
Erfaringen viser at barn oftest kommer opp med et forslag etter kun noen få minutter. Hvis ikke, kan den voksne gjenta Når det blir sånn som dette mellom oss, vet jeg ikke hva vi skal gjøre. Har du noen forslag? Det betyr ikke at barnet først skal ansvarliggjøres, men inkluderes i løsningen.
– Dersom barnehagen mener at metoden er nødvendig av hensyn til personalet, bør den lære seg andre metoder, sier Jesper Juul.
Disse finnes allerede i faglitteraturen og er godt utprøvde i praksis.
– I barnehagen er isolasjon eller utelukkelse like uheldig. Hvis en pedagog eller en assistent stadig kommer i vanskelige situasjoner med barn, er det den voksne som har behov for super vision. Viser det seg at det ofte er samme person som gir Time Out, eventuelt til samme barn, er det trolig at det er den voksne som har bruk for hjelp til å finne nye måter å takle situasjonen på.
Når et barn handler på tvers av barnehagens regler eller kommer i konflikt med andre barn og voksne, trenger dette barnet omsorg. Gjerne en voksen som tar barnet i hånden og går en tur til ting faller til ro. Den voksne skal ikke bebreide eller formane barnet men interessere seg for dets ve og vel. Hva er det dette barnet vil? Man kan for eksempel spørre: Jeg liker ikke det du gjorde der inne, men hva var det du egentlig ville?.
– Voldsomme barn er gjerne barn som ikke har lært seg å si hva de vil. De har heller ikke lært seg å forhandle og reagerer for å få oppmerksomhet. Hvis barn stadig kommer i konflikter og vanskelige situasjoner betyr det at de har behov for mye oppmerkosmhet og omsorg. De har behov for hjelp til å utvikle ny kompetanse ikke for å bli straffet for den de mangler.
– Jeg har stor forståelse for at det må være et visst antall regler i et fellesskap for eksempel i en barnehage. Det er helt nædvendig for å fremme gode sosiale prosesser. Men det går en hårfin grense mellom regler som forhindrer og regler som fremmer dette. Vi har solid forskning som dokumenterer at de barnehagene som har flest regler, også er de institusjonene hvor barn og voksne trives minst. Det verste er når reglene brukes defensivt av de voksne for å forhindre problemer for dem selv. Gode regler fremmer alles trivsel men egner seg ikke til å løse mellommenneskelige konflikter.
-Bør barnehagene advare foreldre mot å bruke Time Out?
– Jeg synes verken barnehagene eller jeg skal diktere hvordan foreldre skal oppdra sine barn. Dersom foreldrene spør i barnehagen, anbefaler jeg at man har en klar holdning og heller forsøker å inspirere foreldrene til å finne andre løsninger. Dette handler fra min side ikke om hva barn skal lære eller hvilke grenser den enkelte familie eller institusjon går inn for. Det handler utelukkende om hvordan det er etisk forsvarlig å lære dem det.
Heller anerkjennelse enn ros
– Ettersom fysisk avstraffelse er blitt sosialt uakseptabelt, har det gått litt mote i et annet adferdsregulerende fenomen nemlig ros. Dette gjelder både foreldre, skoler og barnehager. Man skal ikke kritisere barn, men hele tida gi dem ros når de gjør det riktige, er en utbredt holdning. Til dette har jeg lyst til å si:
– Barn har ikke behov for å få ros. Barn har først og fremst behov for å bli sett og anerkjent. De vil oppleve at de betyr noe for foreldrene at de gjør foreldrene glade. Velger de voksne å uttrykke sin glede i form av ros, synes jeg personlig det kan bli litt for enkelt og stereotypt. De voksnes holdning kommer jo allikevel frem via tonefall, kroppsspråk og mimikk. Men ros er selvsagt ikke skadelig i seg selv. Hvis det derimot brukes som et adferdsregulerende verktøy, er det ingen god idè. Slik blir det ovenfra og ned en fordekt maktutfoldelse eller en bevisst strategi. Ros bør være hjertlig og spontan, sier Jesper Juul.
Familieterapeutens engasjerte kroppsspråk etterlater ingen tvil om at dette er noe han virkelig mener.
– Når konflikten mellom mennesker kjører seg fast og ikke umiddelbart lar seg forhandle eller løse, er det alltid en god idè med Time Out uansett om det er en konflikt mellom voksne og barn eller mellom voksne. Det er ofte fruktbart å ta seg tid til å reflektere litt og finne nye perspektiver. Det er selvsagt en god idè at også barna lærer seg dette i løpet av oppveksten, men det sakl være sammen med voksne som har det nødvendige personlige motet til å stå ved at de ikke skjønner råd og som kan introdusere pausens verdi med et vennlig Nå tror jeg vi begge trenger en pause, for det vi sier og gjør nå, er rett og slett for dumt.
Det finnes andre metoder som er like fruktbare.Vil man teste disse metodenes etiske og moralske verdi, må man ganske enkelt forestille seg at maktforholdet er omvendt. At det er barna som har makt til å sende foreldrene inn på soverommet når de ikke er fornøyde med måten de blir oppdratt på.
- Mat og barn, en historie om et barns utvikling - July 2, 2015
- Bonusforeldre (utdrag) - July 2, 2015
- Tenåringsfamilien - June 4, 2015